Sveits sier

Lorsque, venant de Charrat ou de Saxon, on est sur le point d’atteindre le col du Lein, on remarque, à droite du sentier, un bloc de rocher que les indigènes désignent sous le nom de « Pierre du Diable ».

Voici la légende qui s’y rattache :

Folket i Levron ble en gang antatt å være de villeste danserne i Entremont ; og det sier noe, fordi Bagnards alltid har hatt et solid rykte på dette punktet.

Dagene med patronale festivaler ble ventet med febrilsk utålmodighet av stedets ungdom. I tre dager, det var regelen, vi feiret med verdighet, til lyden av fioliner, beskytterne St. Johannes døperen eller St. Antonius. Og ofte, for mange unge menn og kvinner, denne bacchanaliske og lyriske feiringen fortsatte i en uke. Det var glade dager da, av lys liv som Herren Satan ikke var invitert til ; men han fant alltid sin del og smilte mot vindfallet.

Jeg bare ikke, fikk de påfølgende prestene i sognet tryllet, formanet, truet denne useriøse ungdommen ! Jeg bare ikke, måtte unge jenter som ble mødre i karantene søndag, i kirken, foran Jomfruens alter ! Lidenskapen for dans hadde blitt så sterkt overført av tidligere generasjoner at det var en uhelbredelig sykdom., og deretter ; skammen til eldste offentlig utsatt for blikket til mengden, ikke mer enn prestens ord hadde den gave å avlede denne uforbederlige ungdommen fra deres skyldige synd..

De to skytshelgenene så ting annerledes.

Døperen Johannes, bedre klar over verdens behov enn sin strenge kollega, brydde seg ikke om å skrike i ørkenen ; han hadde gjort det før, hans tid var forbi, han sto stille. Det gikk bra med ham, her borte, der borte, å ta en titt inn i dansesalen, men det var mer av nysgjerrighet. Og husker Herodes' og Herodias' ellers illegitige danser, han tilga og sa ingenting.

Sankt Antonius, På den annen side, ropte skandale og angret på den lykkelige tiden da han bodde i eremitasjen sin. Et år da ungdommens ekstase hadde overskredet målet, den gamle eremitten inneholdt ikke lenger seg selv og, skjegg i vinden, løp plutselig for å banke på døren til Lucifers tjeners hule.

Panne ! Panne ! Panne !

- Hei ! Sir Satanas !

– Hva ønsker de av meg? ? ropte innenfra en ødelagt og skrapete stemme.

– Jeg trenger deg til en viktig jobb som vil gi deg mye penger. La oss gå, sors ! og skynd deg !

Bagnes, sagnens dal

Et øyeblikk, et grusomt ansikt, mager, rynkete, pergament, delt av en bred munn som avslører en dobbel rad med skarpe tenner, dukket opp mellom to store steiner. De skrå øynene hans, skummelt å se, kastet flammer og horn, som pannen hans var bevæpnet med, projiserte fosforescerende gløder. Et langt fippskjegg endte haken i en spiss og falt i volutter på det hårete brystet hans., mens to store ører, skarpe som sverd på toppen, begrenset dette skremmende ansiktet til høyre og venstre.

Snart en tynn kropp, hvelvet, pukkelrygg, forskjellig, av en magerhet som førte ut alle fremspringene på beina, våget seg ut av sin mørke hule.

– Det er deg, Antoine ! sa demonen med aksent av den dypeste forbauselse. Tidene må ha endret seg for at du kunne komme og besøke meg. Hva ville du sagt hvis jeg tok imot deg slik du gjorde med meg da du levde i din ensomhet ?

– Satan ! Fortell meg, trenger du menneskesjeler ?

– Å, mer ! er du ikke lenger eremitten Antoine ? ropte demonen, overrasket over et slikt spørsmål..

Men helgenen, alt i tankene hans, fortsetter :

- Hør. Denne kvelden, ved midnatt, ta en stein, skynde ham til landsbyen Levron ; du vil kunne telle ofrene ; de tilhører deg. Men, hvis du ikke lykkes i jobben din, du vil forlate landet og aldri dukke opp der igjen.

Avtalen ble inngått mellom de to partene, helgenen vendte tilbake til sin nisje i kapellet og demonen vendte tilbake til sin hule.

Så snart natten faller på, vi kunne ha sett djevelen utforske Lein fjellbeite i alle retninger, på jakt etter en stein som er stor nok til å gjøre jobben den var tiltenkt. Endelig, han fant tingen sin, satt på den, strøk fippskjegget hans og humret på en skummel måte :

– Ah ! ah ! folk i Levron ! i ganske lang tid har jeg sett og spionert på deg. Jeg skal tilberede en fin liten glødebrann for å kile nervene dine ! En ny dans, som du ikke er forberedt på, venter på deg ! Ah ! ah ! ah !

Til avtalt tid, demonen lastet steinen på skuldrene hans og la i vei. Han måtte opp en ganske bratt skråning før han kom til passet, men til tross for dens tunge byrde, han gikk fornøyd, nyter på forhånd hans neste triumf.

Noen minutter til og blokken vil rulle over de uheldige innbyggerne som, uten mistillit, fortsatt valser i ballsalen. Passet er der, bare et steinkast unna, vi ser det gjennom lysningen ; også det djevelske ansiktet lyser opp og blomstrer.

Men !… hva er der ? Satanas snublet nesten og, pourtant, han traff ingen stein på veien ; da virker lasten hans mye tyngre… Nok et sjokk ! og demonens ben vakler under vekten. Likevel avanserer han, men pannen hans strømmer og kroppen er foldet i to. Plutselig føler han et nytt sjokk etterfulgt av enda et ; det er nå et skikkelig overgrep som blir ført på ryggen hans, uten hans viten. Byrden blir så tung at steinen knuser på ryggen ; demonen vakler, slipper steinen og løper brølende bort.

Så hva skjedde ? Hvem var det gode beskyttelsesgeniet i landsbyen?, sterkere enn Lucifer og Saint Anthony ? Her er :

Til tross for den lille synden som irriterte den strenge helgenen så mye, folket i Levron utviste den bredeste gjestfriheten overfor alle de uheldige. Og det var i hundrevis at tiggere kom hver høst for å banke på dører og alle hender ble åpnet for dem.. Det var denne dyden som reddet innbyggerne.

En effet, Saint John var klar over sin kollegas plan og lovet å forhindre gjennomføringen.. Han hadde appellert til sjelene til alle de fattige som ble reddet av menneskers veldedighet. De hadde kommet i antall og det hele, den ene etter den andre, hadde hoppet på steinen ; som de hadde brakt almissen som tidligere ble gitt av levroninene, blokken var blitt så tung at Satan tapte spillet og flyktet for å tilfredsstille sitt impotente raseri i steinene i Seeing Stone hvor, natt og dag, han ruller enorme blokker ned svimlende stup.

Steinen som skulle være dødelig for landsbyen Levron er der, som et ugjendrivelig monument over veldedighetens kraft ; på dens nedre del, den er gjennomboret av en utgravning som vi tydelig kan se, dit-on, avtrykket av demonens ryggvirvler. Folket i Levron hadde et nag mot Saint Anthony. Da kapellet hans falt i ruiner, de bygde en ny som de plasserte under navnet Saint John ; vi danser nesten ikke lenger på denne patronale feiringen ; På den annen side, ved Saint-Antoine, vi underholdt oss i tre dager under helgenens skjegg.

aksje